Prolog:
Etter å ha forarget mer enn 75.000 lesere (og kanskje også frydet en håndfull) er det sannsynlig at denne bloggen snart vil bli slettet – av én eneste, meget god grunn. Men jeg kom på at jeg ikke kan gjøre det uten å fortelle historien om min egen død og gjenoppstandelse. For jo, jeg er faktisk blant de ytterst få som gjennom egne opplevelser har fått vite noe om det mange troende må nøye seg med å tro om. Livet etter døden. Såkalt. Altså:
–
Som økonomistudent i Bergen var jeg den stolte innehaver av en noe mer velholdt korpus enn i dag. Den var et produkt av mange timers ukentlig trening. Trening er farlige saker; som vi skal se kan man ta sin død av det.
Dagen jeg døde hadde jeg først tilbrakt halvannen time i “pumperommet”, som var tøffe gutters navn på det lille treningssenteret med vekter, manualer og annet utstyr på NHH. Det kunne aldri ramlet meg inn å ta noen form for treningsdop, så jeg var ganske fornøyd med at jeg med 68 kilo i kroppsvekt klarte 97,5 i benkpress. Eneste skår i gleden var at min gode venn Lars, en liten bøtteknott som meg men enda et par kilo lettere, klarte 105. Men jeg halte innpå, så én dag …
Vi var sammen på trening denne dagen, som vanlig. Etter seansen i pumperommet trasket vi over veien til svømmehallen. Der var jeg i det minste uslåelig. Jeg er praktisk talt oppvokst i vann; vi bodde på kanariøyene da jeg var liten. Mens gutter på samme alder i Norge skjøt med sprettert eller blåste rognebær gjennom rør, lå jeg bak en stein på seks meters dyp med skuddklar harpun. Eller bodysurfet på Tauritostranden, i bølger så høye som hus. Ti år gammel. Jo da, det var andre tider. Vi syklet til og med uten hjelm.
Jeg husker det ikke nå, men i bassenget må vi vel ha svømt de vanlige 1000 meterne, før vi gikk i badstuen. Så tilbake i bassenget for den morsomme delen. Stupe, slå salto, dykke, ligge stille på bunn og blåse bobler mot overflaten. Alt det jeg heldigvis ennå ikke har blitt for voksen til å gjøre, femten år senere. Og så svømme 50 meter under vann. To bassenglengder á 25 meter. Etter en liten pause 50 meter til.
Det er tredje gangen det skjer. Kanskje bruker jeg litt mer krefter i vendingen enn jeg pleier. Kanskje begynner jeg bare å bli sliten. Uansett betyr treningen på forhånd at musklene bruker mer oksygen enn ellers. De siste ti meterne merker jeg at jeg har lite å gå på. Jeg kan ikke bare gli gjennom vannet i full konsentrasjon om å bruke så lite oksygen som mulig. Da kommer jeg ikke fram til bassengkanten som jeg nå tydelig kan se; ikke fram til det målet jeg har satt meg. Siden et slikt nederlag er uaktuelt presser jeg på. Øker takten, og tar noen skikkelige krafttak med armene.
Jeg husker at jeg kommer fram; tilfredsstillelsen da begge hendene treffer veggen i enden av bassenget. Så blir alt svart.
Temmelig motvillig lar Lars seg imponere. Ikke bare har jeg svømt tre ganger 50 meter under vann: siste gang legger jeg meg minsanten til ro på bunn i den dype enden av bassenget! Der har han sett meg ligge mange ganger før, mens jeg drømmer meg bort til langt mer fiske- og fargerike farvann på korallrevene lenger sør. Nå har vi også nylig vært og sett filmen “Big Blue”, om fridykking i Middelhavet, så det er ikke rart om jeg er ekstra inspirert. Men å ligge slik å sløve på tre-fire meter etter to bassenglengder under vann, uten å komme opp etter luft først? Imponerende!
Etter hans eget anslag går det nok et minutt, kanskje to, før han hopper i bassenget og får dratt meg opp til overflaten. Andre kommer til og får den livløse kroppen ut av vannet. Tilfeldighetene vil ha det til at det er en frivillig fra Røde Kors til stede. Enda større tilfeldigheter vil ha det til at han er ekstypen til hun jeg for tiden har hete stunder på min lille hybelsofa med – uten at han vet noe om det, heldigvis. Han konstaterer at jeg har både hjerte- og åndedrettsstans, og setter i gang med hjertekompresjon. Hvem som blåser liv i meg vet jeg ikke. Heldigvis ikke Lars, både fordi kamerater helst skal slippe slikt, og fordi han røykte minst en pakke til dagen på den tiden. Jeg hater tobakk.
Selv våkner jeg til i ambulansen. Forferdelig sliten og mørbanket, noe jeg senere forstår skyldes krampene jeg hadde da kroppen igjen fikk oksygen. Det måtte visst flere til å holde meg fast, der jeg lå på bassengkanten og sprellet. Likevel klarte jeg å kutte meg til blods. Det må ha vært et skremmende syn.
På sykehuset får jeg hvile litt, og blir så trillet inn for røntgenfotografering av lungene. Her viser klesvalget seg å være litt uheldig. Røntgenmaskinen blir håndtert av en usedvanlig lekker ung blondine, jeg antar hun er under opplæring, og jeg har ikke fått skiftet fra den tangaen jeg kom i. Min smak på den tiden var nok ikke den aller beste, men uansett var denne badebuksen et bedre valg for Playa del Ingles enn Playa del Haukeland. Men altså minneverdig …
Det var en del vann i lungene, så jeg måtte overnatte på overvåkningen. Men neste dag ble jeg skrevet ut. Jeg husker godt rusleturen ned til sentrum. Jeg var lys og lett til sinns, men samtidig var alle sanseinntrykk litt sterkere enn vanlig. Jeg var bevisst på at jeg like gjerne ikke hadde vært der: reddet av tilfeldighetene og en kamerat som var imponert lenge nok, men ikke for lenge. Vel hjemme på hybelen ringte jeg familien og sa at jeg hadde hatt et lite uhell og vært innom sykehuset en natt, men at alt nå var i orden. Og det var det.
Eller: Det var alt det ytre som foregikk. Men jeg husker, i detalj, hva som skjedde mens jeg lå der, på bunnen av bassenget, og var død. Jeg husker alt som skjedde mens hjertet ble massert i gang igjen, mens hjernen igjen fikk oksygen og jeg langsomt vendte tilbake til livet.
Det ble helt svart. Ikke som på soverommet ditt, men som inne i en sekk, inne i et skap på soverommet ditt, midt på natten og med rullegardinen trukket ned. Jeg har aldri før eller siden opplevd et slikt mørke. Eller en slik stillhet. Det var ikke bare mørkt og stille: Det var et sted hvor lys eller lyd ikke fantes, ikke engang som tanke, idé eller konsept.
Ikke tid heller. For jeg har ikke noe begrep om hvor lenge jeg svevde i denne tomheten. Et minutt, et år, eller tusen generasjoner. Det kan måles i hvor lang tid jeg var borte, og det kan ikke ha vært så mange minuttene, siden jeg ikke ble hjerneskadet av oksygenmangelen. Men for meg eksisterte ingen tid. Senere har det slått meg at “å gå ut av tiden” er et nydelig uttrykk for det å dø. Det er ingen eufemisme, men en korrekt observasjon.
Dette var likevel ikke noe skremmende sted. Det var bare det absolutte ingenting, kjennetegnet ved et fravær av alt. Også følelser som glede eller sorg, savn eller kjærlighet. Det gir i det hele tatt ingen mening å snakke om følelser i en slik sammenheng.
Så skjedde det noe merkelig. Jeg så en tunnel, og i enden av denne, et lys. Da snudde jeg meg, og sprang alt jeg kunne i motsatt retning – i absolutt billedlig tale, for jeg hadde ingen kropp å snu, ingen ben å springe med. Men hver fiber i kroppen sa at inn i det lyset skulle jeg ikke. Men det hjalp ikke, for jeg ble dratt i den retningen uansett, som av et enormt dragsug. Mer og mer forbannet måtte jeg bare konstatere at det ble lysere og lysere. Og nå kom det lyder også. Oppjagede, bekymrede stemmer. Drit og dra, tenkte jeg da. Dette behøver jeg slett ikke. Og så våknet jeg på båra.
Jeg innrømmer gladelig at det der med tunnelen og lyset er en klisjé. Men det er ikke min skyld: Jeg kan bare fortelle hva jeg selv opplevde. Klisjeen skyldes at så mange har fortalt dette tidligere, med den vesentlige forskjellen at de gjerne opplever lyset som noe godt, og gladelig går i den retning. Som du snart vil forstå spiller det ingen rolle.
Det rare er nemlig at så få som har hørt om fenomenet også kjenner forklaringen. Den er enkel fysiologi. Stenger man av oksygentilførselen, skrur sanseapparatet seg av. Hjernen verner om sine viktigste funksjoner, og slår av alt annet etter hvert som oksygenmangelen blir prekær. Frarøvet sanseinntrykk, bevissthet, tankeevne og til sist selve følelsen av å være til, slutter man å eksistere. Kommer tilførselen i gang igjen i tide, og under de rette forutsetninger, kan man vende tilbake til livet. Det at sansene igjen begynner å fungere vil da typisk oppleves som å stige opp fra mørket mot et lys i enden av en tunnel. Derfor deler mange som har blitt gjenopplivet denne opplevelsen. Det er ikke noe mystisk eller overnaturlig ved det. Det er slik kroppen fungerer. Spør en lege …
Jeg var ateist lenge før jeg døde og gjenoppsto (jeg tillater meg den spøkefulle ordbruken). Men jeg er likevel glad for at jeg fikk oppleve dette. At jeg uansett noen gang i mitt voksne liv hadde vært mottakelig for noen gudstro er lite sannsynlig, men denne opplevelsen ga meg full sikkerhet i det som nesten alle andre må gå gjennom livet og tro noe om. Jeg fikk kikke over gjerdet til den andre siden, og konstatere at der er det absolutt ingen ting. Det ga en trygghet og en frihet som har vært en fantastisk gave. Jeg har mye å glede meg over, og lite å være redd for.
) er det selvsagt ikke 100% sikkert at det er en kropp å finne. Jeg har det med å svømme på dypt vann, både i praksis og billedlig talt. Det er i så tilfelle helt greit for meg, siden jeg ikke kommer til å ha bruk for meg lenger. Men mest sannsynlig er det selvsagt at jeg ender opp med en helt alminnelig, traust og kjedelig, typisk norsk død. Vondt i kreften med en siste (t)rall på sykehjemmet, kald som en hyse men med et smil om nebbet morgenen etter for aktiv sengegymnastikk, eller på trynet blant tomatene på REMA med hjerneslag (litt oppmerksomhet er moro av og til). Og i så tilfelle skal jeg altså ikke gå sakte i oppløsning seks fot under, men gå opp i røyk og helles på en krukke. Kan jeg også få foreslå en påskrift? Hva med "less is more"?
